Hei søtinger! Jeg sitter i skrivende stund på Gardermoen etter en suksessfull dag i Oslo. På dataen har jeg bilder av en ny klokke jeg vil vise dere, og en ansiktsmaske jeg vil anbefale til dere, og hadde planlagt å lage et blogginnlegg om enten klokken eller ansiktsmasken nå. Jeg har selvfølgelig, som alle andre, tenkt veldig mye på flyktningskrisen denne uken, og selv om jeg har hatt lyst til å skrive til dere om den, har jeg liksom ikke helt visst hva jeg skal si. Min aller beste venninne Tonje, derimot, som er informasjons- og kommunikasjonskoordinator i Flyktninghjelpen har en utrolig evne til å skrive gripende tekster om vanskelige temaer, uten at det blir ubehagelig å lese. Hun sendte meg akkurat en tekst hun har skrevet etter en vanskelig uke på jobb, og lurte på hva jeg syns om den. Jeg syns den var så fantastisk fint skrevet, at jeg spurte om jeg kunne få dele den med dere! Den nye klokken og ansiktsmasken får vente til imorgen, nå vil jeg at dere tar et par minutter og leser denne fine og gripende teksten min kjære bestevenninne har skrevet, og nederst i innlegget kan du se hvordan du kan bidra. Jeg er så stolt av den jenten♥

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hva om jeg var en dråpe i havet

Når hodet og hjertet sprenger kommer ordene. Hvor skal sorgen ellers gå? Det er vanskelig og ikke å la seg påvirke av tallene. Av bildene. Alle vet, men ingen vil forstå. Det er for vondt. Men hva om?

Det er kjipt at jeg er tom for saft og bare må drikke vann tenkte jeg på mandag.

Hva om jeg ikke hadde drukket rent vann på flere uker og det eneste vannet jeg hadde rundt meg var et mørkt hav av svarte bølger som kunne sluke meg og lillesøsteren min i løpet av et lite sekund.

Det er kjipt at det er så lang kø på legevakten tenkte jeg på tirsdag.

Hva om det ikke finnes en legevakt eller sykehus med leger og sykepleiere igjen, hva om ambulansen stod bom fast og alt den kunne gjøre var å ule enda kraftigere, uten at det hjelper, og jeg sitter der og blør ihjel, uten noen til å hjelpe, trøste, eller redde meg.

Det er kjipt at jeg ikke kan sjekke Facebook fordi telefonen min er tom for strøm tenkte jeg på onsdag.

Hva om jeg ikke hadde hatt tilgang på telefon på flere uker fordi alle linjer var bombet og ødelagt, hva om det ikke fantes noen måte å kontakte familie og venner på, hva om det eneste jeg kunne gjøre var å håpe på det beste, håpe at alle mine kjente og kjære hadde det bra, at de ikke var truffet av skudd eller bomber eller sultet ihjel eller druknet.

Det er kjipt at trikken går så tregt tenkte jeg på torsdag.

Hva om det ikke fantes et eneste fremkomstmiddel igjen i Oslo uten knuste ruter og jeg ikke kunne bevege meg ut på gaten i frykt for å bli drept, hva om jeg hadde sett det eldre paret som bor over gaten bli skutt rett foran øynene mine og det eneste jeg visste var at jeg var fanget i kjelleren til det som en gang var min fredelige bygård, uten noe håp om å komme meg vekk, fordi ingen slipper verken inn eller ut av Oslo.

Det er ubehagelig å se bilder av alle de sinte flyktningene tenkte jeg da jeg så på nyhetene på fredag.

Hva om den sinte, desperate mannen avbildet i avisen var min far, hva om det var pappa som skulle delta i en demonstrasjon på Karl Johan for å vise sin avsky mot det som skjedde i landet vårt, hva om jeg visste at han risikerte livet ved å demonstrere og hva om jeg ba han om å være forsiktig, men alt han svarte var at vi sees i morgen, når vi begge visste at det ikke kom til å skje.

Det var kjipt at bestevenninnen min ikke kunne komme i bursdagen min tenkte jeg på lørdag.

Hva om bestevenninnen min ikke kunne komme på grunn av skadene hun pådro seg da hun våget å kjøre bilen sin til sentrum i et desperat forsøk på å få tak i mat til nevøen sin da det gikk av en bombe rett foran henne og hun mistet begge bena sine, hva om det eneste hun kunne gjøre nå var å gjemme seg i leiligheten og skrike høyt av smerte og fortvilelse.

Det er kjipt at ingen kule butikker er åpne på søndager tenkte jeg på søndag.

Hva om butikken jeg alltid handlet i var sprengt i tusen biter og det ikke fantes mat fordi det var satt opp blokader rundt hele byen og ingen mat, medisiner eller nødhjelp fikk passere, hva om jeg så den lille datteren til min bestevenninne sulte i hjel fordi det ikke fantes noe mat igjen til henne, hva om jeg så frykten i de uskyldige øynene hennes idet hun forsvant ut av denne verden og alt ble svart.

Det er kjipt at jeg ikke har penger til å reise mer tenkte jeg i går.

Hva om den eneste reisen jeg kunne ta var med en liten båt over et stort svart hav for å redde meg selv og min samboer sin søster og lille sønn, fordi både mannen hennes og samboeren min ble skutt under en demonstrasjon for noen uker siden, hva om jeg og hun og den lille sønnen hennes som er den vakreste gutten på jord ikke ble plukket opp fra bølgene, hva om vi ikke ble gitt mat og varme klær, hva om vi ble lurt og kvalt under dekk av menneskesmuglere, hva om verden visste at dette foregikk og likevel snudde ryggen til og lot oss fryse ihjel eller drukne.

Hva om alt dette var sant, hva om dette er min virkelighet når jeg våkner i morgen, hva om verden bare lar det skje uten å gjøre noe annet enn å diskutere hvor mye det vil koste å hjelpe meg, hva om verden så mitt desperate håp om å komme meg vekk fra dette marerittet, hva om de så alt dette og likevel anklaget meg for å være intet annet enn en lykkejeger, jeg som bare er et menneske i denne verden som alle andre, og hva om jeg og min lillesøster endelig og bare så vidt med livet i behold, klarte å komme oss ut fra Oslo og til grenseovergangen til Sverige, hva om de da hadde bygget et gjerde så høyt som Oslo Plaza for å stenge oss ute, hva skulle jeg gjort da?

Hva om verden lukker øynene og den eneste som ser min hjelpeløshet og desperasjon er en menneskesmugler som tar gullklokken jeg har fått av morfar og lurer meg ned i en båt og ned i døden og det eneste jeg ender opp som er enda en dråpe i dette mørket havet?

Hva da?

– Tonje Johannessen

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Vi har laget en egen innsamlingsaksjon på Flyktninghjelpen sine sider, som jeg håper dere vil være med å bidra til! Jeg satt målet til 10.000kr jeg, får vi til det tror dere? DET hadde vært fint det! Jeg donerer penger så snart jeg er hjemme i kveld, og jeg håper dere vil være med å bidra HER. Husk – ingen bidrag er for små, alt hjelper!♥