Thoughts in the air ✈

◊ It’s so insane how the world is so big, yet so small. You can get to anywhere you want in the world in a matter of hours. It’s such a freeing thought! For some weird reason I’m extremely fascinated by just that. I shared the fascination with a friend at a plane once, and got the reply «Umm.. What the fuck are you talking about». Either way, I’m always gonna love the fact that you can go from -14 degrees and snow to 25 degrees and summer in a matter of a few hours.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Det er så sykt hvordan jorden er så stor, men samtidig så liten. Du kan komme deg til hvor du enn vil i verden i løpet av timer! Av en eller annen grunn syns jeg det er en ekstremt befriende og deilig tanke. Jeg er helt fascinert. Jeg delte tankene med en venninne under en flytur for en stund siden, og fikk som svar «Eh.. Hva faen snakker du om..». Det er mulig det bare er jeg som tenker over dette, men faen, det er ganske kult å kunne gå fra -14 grader og snø til 25 grader og sommer på fem timer.

♥

◊ Fuck, I forgot to shave my legs. Also, I forgot to put on new nail polish on my toes. Come to think about it, add my fingers to the list as well.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Faen, jeg har glemt å shave leggene. I tillegg har jeg glemt å ta på ny neglelakk på tærne. Jeg har forresten også glemt å ta ny neglelakk på fingrene.

♥

◊ I hope the wifi at the hotel is fast. Bad wifi which you have to sit in the reception to get access to is so 2001.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Jeg håper det er bra nett på hotellet. Dårlig nett som man må sitte i resepsjonen for å få tilgang til er så 2001.

◊ I want to be left alone from everyone this week. Except my mom and dad, of course. I’m not ready for people. Why I came to the biggest tourist island with that mindset is a question that I currently don’t have an answer to.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Denne uken vil jeg bare være i fred. Bortsett fra mamma og pappa, selvfølgelig. På generell basis er jeg ganske glad i mennesker, men akkurat denne uken.. Stay away! Hvorfor jeg kom til en øy som drives nærmest utelukkende på charterturister med denne tankegangen er et spørsmål jeg for øyeblikket ikke har et godt svar på.

♥

◊ Pressure on being thin, fit, beautiful and perfect, and everything I wrote about in my book.. The pressure is everywhere, and I read different stories about it every day. I want to do something. I’ve already written a book about it. But I want to do more. What can I do? I have no fucking clue. But I want to come up with something smart. Something big. Something new! This needs to end.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Kroppspress og perfeksjonsjag, og alt jeg skrev om i boken.. Det er så aktuelt – og jeg leser om det hver eneste dag. Jeg får vondt inni meg. Jeg vil gjøre noe. Jeg har allerede skrevet bok om det. Men jeg vil gjøre mer. Hva kan jeg gjøre? Jeg vet da faen. Men jeg må finne på noe lurt. Noe stort. Noe banebrytende. Dette må ta slutt.

♥

Only in Norwegian

Jeg innser at jeg allerede har lastet inn forsiden på VG, og kan scrolle gjennom overskriftene selv om jeg ikke kan klikke meg inn og lese mer. Og altså, herregud så mye media dekker Sophie Elise. Altså, herre-fuckings-gud. Det tar jo helt av?! Jeg tror jeg talte ansiktet hennes fire ganger nedover VGs forside – og de er på ingen måte alene om det. Jeg klikker alltid inn og leser, jeg digger jo Sophie Elise. Og det er vel derfor de gjør det, fordi folk vil lese om henne. Klikkvinneren fra Harstad. Men jeg lurer uansett på om hun syns det er gøy med all oppmerksomheten, eller om hun syns det er slitsomt. Jeg hadde garantert syns at det var helt jævlig med så mye oppmerksomhet. Jeg tror det hadde rablet for meg. Eller rablet for trynet mitt, som venninnen min Tonje pleier å si.

♥

◊ Flying is actually wonderful. I don’t have wifi, so I’m being forced to be offline for a few hours. I should be more offline. Put away work, and put away pictures of other people’s meals and ski trips. I don’t need to see it, not all the time anyway.. OK, so I’ve already worked for four hours straight on this trip, until my MacBook went out of battery. But I love my job, and I love working. It really gives me joy. Shit, I’m actually extremely lucky to get butterflies in my stomach from what I do for a living.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Det er egentlig helt fantastisk deilig å fly. Jeg har ikke nett, så jeg blir tvunget til å være offline. Jeg bør være mer offline. Vekk med jobb, vekk med andres bilder av middager og skiturer. Jeg trenger ikke å se det, ikke hele tiden ihvertfall. Okei, så har jeg allerede jobbet i fire timer på denne flyturen frem til dataen min gikk tom for strøm. Men jeg elsker jobben min, og jeg elsker å jobbe. Det gir meg faktisk glede. Faen, så heldig jeg er som får sommerfugler i magen av jobben min.

◊ Shit, I’m so tired. Maybe having dinner guests over until 11pm last night wasn’t such a good idea, when I hadn’t even started packing before they arrived. Two hours of sleep simply doesn’t work for me. But still, I’m not sleeping on the plane. I have a mental block about sleeping during the day. I think it’s happened twice in my whole life that I’ve fallen asleep on the couch. It’s just not something I do. Why not? Everyone else does..

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Shit, så trøtt jeg er. Det var kanskje ikke så lurt å ha middagsbesøk til klokken 23 i går kveld, når jeg ikke engang hadde startet på pakkingen. To timer søvn – da fungerer jeg dårlig. Likevel er det uaktuelt å sove på flyet. Jeg har en mental sperre for å sove på dagtid. Jeg tror det har skjedd to ganger i hele mitt liv at jeg har sovnet på sofaen. Det er bare ikke noe jeg gjør. Hvorfor ikke? Alle andre gjør det jo..

♥

◊ I’m reading an article about how you can dress best for your body type – and realize that all the tips revolve around looking as slim as possible. You have small tits, you say? You can make them appear bigger. Big hips? You can make them look smaller. Tiny ass? You can make it look bigger and more fit. Big stomach? No worries, you can make it look smaller. This is a completely normal subject in fashion magazines, and let’s be honest – it’s how most of us girls think when we get dressed. «Enhance our best features». But why are the best features automatically the skinniest features? I mean, I think like that myself, so I’m not judging anyone. I’ve always enhanced my waist, as I love the silhouette it gives. It’s almost like a programmed way to think for us women. I think about what I wrote in my book about the beauty standard in the society, and realize that all the tips in the article revolve around reaching that standard of perfection. And we don’t even think about it. What else do we do – without even thinking about it? I need to think more about this on the sun bed tomorrow. Unless I’m laying there sleeping like a pig. After all, I really am fucking tired.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

◊ Jeg leser en artikkel om hvordan man kan kle seg etter kroppstypen sin – og innser at alle rådene handler om hvordan du kan se så slank og perfekt ut som mulig. Har du små pupper kan du få de til å virke større. Har du store hofter kan du få de til å virke mindre. Har du liten rumpe kan du få den til å virke større. Har du stor mage kan du få den til å virke mindre. Et helt vanlig tema å lese om, og let’s be honest – dette er hvordan de fleste av oss tenker når vi kler oss. Det er nesten som om vi er programmert til å tenke slik, vi kvinner, og noe vi ikke rynker på nesen over. «Fremheve våre beste trekk», kaller vi det så fint. Men hvorfor er nødvendigvis de beste trekkene de slankeste trekkene? Jeg tenker jo slik selv også – jeg liker jo å fremheve midjen min ettersom jeg liker silhuetten det gir. Jeg tenker på dette jeg skrev i boken min med skjønnhetsmalen i samfunnet, og innser at alle tipsene handler om hvordan man kan ligne mest mulig på den. Jeg tenker også på kapittelet som heter «Hjernevask» – som handler mye om nettopp dette med ting vi gjør uten å tenke over det. Ting vi gjør uten å stille spørsmål til hvorfor vi gjør det. Jeg har fremhevet midjen min helt siden rumpen og hoftene vokste frem – uten å tenke over det. Hva annet gjør vi uten å tenke over det, som egentlig er helt tullete? Dette må jeg gruble mer om på solsengen i morgen. Med mindre jeg blir liggende der og purke som en gris. Jeg er jo faktisk jævlig trøtt.

International readers – please use Google Translate

Hverdagen min består selvsagt av mer enn bare å knipse bilder til bloggen, og morsomme situasjoner, rare tanker og diverse småhendelser skjer hver eneste dag. Det er selvfølgelig ikke alt som blir blogget om, så jeg tenkte det kunne være gøy med en ny spalte der jeg deler helt random hendelser og tanker fra den siste tiden. Hvis dere syns det er gøy er dette definitivt noe jeg kan begynne med oftere! Here we go♥

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

• Som jeg skrev tidligere var vi så dum at vi hadde middagsbesøk av et vennepar kvelden før nyttårsaften, og drakk så alt for masse vin. Fyllesyken har lagt seg for lengst, men jeg sitter igjen med et varig mén som jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Jeg hadde på meg min hvite og absolutte favorittgenserkjole, og sent på kvelden var det på tide med kaffe baileys. Jeg klarte selvfølgelig å søle halve koppen nedover kjolen, men det var jo ingen krise, det hadde jo gått vekk i vask. Det som var litt mer krise, var at jeg tok sprittusjen fra spillet vi spilte, og tegnet store kryss på hver flekk slik at jeg skulle huske hvor jeg måtte vaske neste dag. Noen flekker fikk også sirkler tegnet rundt seg. Altsååå… Jeg dør av meg selv! I går så jeg Snapchat-storyen til «weworewhat», en av verdens største motebloggere, og hun hadde på seg akkurat samme genser! Herregud, så vondt det gjorde i motehjertet mitt. Noen som vet hvordan man fjerner sort sprittusj fra et hvitt plagg? Spør for en venn.

Min elskede hvite genserkjole :(

• Jeg har fått dilla på «Kimoji», og i går sendte jeg et par til venninnen min Kristin av både pupper, rumpe og alt det innebærer. Jeg la også med teksten «Dette er oss!!», ettersom vi hadde tullet med noe lignende tidligere. Dere skjønner vel hvor dette går.. Et sted mellom tits and ass så jeg at meldingene hadde gått til pappa, ikke Kristin. Faen.

• Kjæresten min sitt nye kosenavn på meg er «puddingen», uttales «pøddingen» på godt bergensk. Jeg vet ikke helt hva jeg syns om det.

• Nå har jeg jo blogget i fem og et halvt år, og blogging har som dere vet utviklet seg veldig mye i løpet av de årene. Noe av utviklingen liker jeg ikke i det hele tatt – jeg snakker om clickbait. Dere vet den type overskrifter som florerer på Facebook som får oss til å tro at innlegget er helt sykt og må leses, og i 9 av 10 tilfeller sitter man igjen som et stort spørsmålstegn etter at man har lest innlegget. Det ga jo ingen mening med den overskriften? «Jeg ga kjæresten min en kjønnsykdom!!!», «Du vil ikke tro hva som skjedde da jeg pusset tennene i går», «Jeg trodde aldri jeg skulle dele dette!!!» og bla bla bla. For meg er det så utrolig gjennomskuelig, selv om jeg gang på gang går fem på og klikker meg inn for å lese, haha.

• Når vi snakker om blogging – jeg hater når folk tror de må pisse på andre for å fremme seg selv. «Alle bloggere er sånn, men jeg er mye kulere for jeg er sånn». Det gjelder forsåvidt ikke bare bloggere, men i alle yrker og situasjoner. Altså, hva er det for noe? Det er helt ok å fremme seg selv, jeg har jo gitt ut en bok som heter «Selvskryt» for guds skyld, haha. Men det jeg syns er lavmål er å måtte dra andre ned for å virke bedre selv. Jeg tenker som så at det er plass til alle! Det er så uendelig mye bedre å bygge både liv og karriere basert på positivitet, enn negativitet. Jeg for min del ser ingen verdi i å dra andre ned, derimot ser jeg faktisk verdi i å heie på andre, og å bygge andre opp. Det tror jeg man har alt å vinne på – uansett karrierevei!

• I går da jeg kom hjem fra butikken fortalte jeg til kjæresten at jeg hadde kjøpt et par blader, og svaret hans var ordrett; «Åja, trengte du nytt underlag til når du tar på neglelakk?». Det var ikke for å være morsom engang, haha. Det har rett og slett blitt hovedbruksområdet til alle bladene her i huset. Gang på gang kjøper jeg magasiner, men det eneste de blir brukt til er pynt på bloggbilder og underlag når jeg tar på neglelakk i sofaen. Nå skal jeg snart på en liten reise – og da skal jeg ta med alle bladene og sørge for å lese de!

Et perfekt illustrasjonsbilde. Nei, jeg har ikke lest det bladet heller..

• Akkurat nå sitter og ser inn på soverommet der det er så innforjævlig rotete, og vurderer om det hadde vært et morsomt blogginnlegg å vise dere hvordan det faktisk ser ut der inne, eller om det rett og slett er litt for drøyt. LIK og DEL dette innlegget dersom du vil at jeg skal vise! Heheh, jeg tuller. Men gi gjerne en lyd i kommentarfeltet, det kunne jo faktisk vært litt gøy.

♥ ♥ ♥

Dette innlegget har ligget i tenkeboksen hos meg lenge, og nå vil jeg lufte tankene med dere. Det ble selvfølgelig trigget av den nå berømte artikkelen til Anki Gerhardsen, men lignende holdninger ser vi hver eneste dag, i kommentarfelt og i forskjellige medier.

Kjære journalist. Kjære mann 42 fra Toten som tilbringer ettermiddagene dine med å spre hatefullt oppgulp i VGs kommentarfelt. Kjære avisredaktør, som ikke ville skrive om boken min av denne grunnen (og jeg siterer) «Jeg vil ikke skrive om bloggere. De tror de vet alt, men de vet absolutt ingenting». Det er dere som er problemet.

En viktig lærdom om forhåndsdømminger er at de sier alt om avsenderen, og ingenting om mottakeren. Anki Gerhardsens artikkel sier alt om henne, og ingenting om Sophie Elise. Noe så nedverdigende som Gerhardsens ord er det lenge siden jeg har lest, og den største grunnen til at jeg blir forbannet er at Sophie Elises meninger liksom ikke skal telle, fordi hun er interessert i skjønnhet og utseende. Ønsker vi virkelig et så svart-hvitt samfunn – der øyeblikket du opererer silikon inn i puppene eller tar på et strøk lipgloss, mister du rettigheten til å være samfunnsengasjert? Ønsker vi et samfunn der det kun er høyt utdannede eksperter som skal få lov til å uttale seg? Så lenge denne høyt utdannede eksperten ikke har botox i pannen selvfølgelig, da kan hun bare stille seg i et hjørne med alle de andre med farget hår, restylane i leppene eller solariumsbrun hudfarge.

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

” Den siste tiden har Isachsen blandet selvdyrkingen med en touch av Mor Theresa” 

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Sitatet er hentet fra Gerhardsens artikkel, og jeg kjenner det koker inni meg. ”Åå, skal du være så søt og smart, du da? Skal du komme her og ha en mening, du da? Lille venn, gå tilbake til sminkespeilet du..”. Jenter som er interessert i mote og skjønnhet har nemlig ikke noe i samfunnsdebatter å gjøre! Eller vent litt.. Jeg er interessert i mote og skjønnhet, og jeg har gitt ut en bok som gikk rett inn på bestselgerlisten første uken etter utgivelse. Bestevenninnen min bruker hårextensions fast, og hun har en høy stilling i en av Norges største hjelpeorganisasjoner. En annen venninne er sykepleieren som kanskje tar seg av deg når du ligger døden nær med kreft eller annen sykdom, hun bruker også gjerne hair extensions og til og med vippeextensions i blant! Søsteren min elsker det meste av skjønnhetsprodukter, og hun ble nylig ferdig med en mastergrad i geologi. Legen min møter meg alltid i åletrangt skinnskjørt og full sminke hver eneste gang jeg besøker henne. Tenk det – en dame som er opptatt av sminke og utseende, som samtidig er fastlege? Helt sykt, ikke sant? Og Sophie Elise da.. Jenten fra Nord Norge som fikk hele landet til å innse hvor skadelig palmeolje faktisk er for planeten. Jenten som stupte med hodet først inn i flyktningsdebatten og fikk mange til å åpne øynene. Jenten som engasjerer, rører, og opplyser. Som står stødig i enhver storm, uansett hvor mye folk prøver å rive ned verdigheten hennes basert på de lange lokkene og de forstørrede puppene. Hennes mening teller! Og vi skal være så jævlig glad for at hun finnes.

Derfor skal vi støtte Sophie Elise

Som det så ofte blir påpekt har hun titusenvis av daglige lesere, en hel haug av de unge jenter. Lettpåvirkelige. Ser ikke du, journalist, mann 42 fra Toten, avisredaktør – at dette er en fantastisk mulighet til å nå en gruppe som ikke nødvendigvis klikker seg inn på sidene der kun de høyt utdannede eksperters mening teller? Sophie Elise kunne gitt faen i samfunnsdebatter. Hun kunne droppet å opplyse om pelsindustrien, konsekvensene av palmeolje og hennes synspunkter i flyktningsdebatten. Hun kunne utelukkende skrevet om lipgloss og extensions hver eneste dag, folk hadde fortsatt lest, og Sophie Elise hadde fortsatt tjent like mye penger, om ikke mer. Det gjør hun ikke! Hun opplyser dagens unge om temaer de kanskje ikke hadde blitt bevisst på, hvis ikke det hadde vært for denne frittalende og fryktløse nordlendingen.

Det er en grunn til at Sophie Elise skiller seg sånn ut fra resten av bloggerne. Det å dele sterke meninger kan være skummelt, takket være deg, journalist, mann 42 fra Toten, avisredaktør.. Det er lettere å bare la være, så man ikke får nedverdigende hatoppgulp kastet etter seg fra dere. Så man ikke får ”Åå, er du liksom Mor Theresa siden du har sett en flyktning gråte, du da?” slengt etter seg. Sophie Elise er den bloggeren i Norge som gir faen i det. Og vet dere hva? Det er jævlig kult gjort. Det er sterkt, og det er tøft.

Gerhardsens ultimate low-blow må være antydningen om at økende selvskading blant unge og Sophie Elise går hånd i hånd. En oppfordring til deg, kjære Gerhardsen; Google «Sophie Elise + selvskading» og se hva som kommer opp. That’s right – innlegg på innlegg om Sophie Elises historie med selvskading. Er du klar over hvor verdifull denne rå ærligheten er? Brøkdelen av de daglige bloggleserne hennes som driver med selvskading får vite at de ikke er alene. Idolet deres har vært på samme sted, og se hvor hun er nå. Det finnes håp. Enda en grunn til at vi trenger Sophie Elise..

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

” Gjør som Sophie Elise Isachsen – kjøp deg en kropp, og så sier du hei til en flyktning etterpå!”

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Dette sitatet er rett og slett så nedverdigende og latterlig at jeg ikke vil rettferdiggjøre det med et svar. Men herregud, så flau jeg blir på journalistens vegne..

Det var egentlig ikke meningen å bruke eksempelet med Sophie Elise såpass mye i dette innlegget, men det illustrerer tankene jeg har gått rundt med lenge perfekt.

Mote og skjønnhet er en interesse. Det samme er frimerkesamling. Det samme er golf. Det samme er fotball. Så si meg, hvorfor skal den ene interessen definere hele personen, frata dem rettigheten til å bry seg om annet, og ekskludere han eller henne fra å kunne uttale seg om andre ting?

Jeg vil rett og slett slå et slag for oss jenter som liker å pynte oss. Som liker å dyrke selvpleie og føle oss vel, uansett hva det måtte bety for deg. Et lag med fuktighetskrem i ansiktet om morgenen, eller silikon i lepper, pupper og rumpe – who gives a shit. Det er plass til alle. Utseendet ditt definerer deg ikke som person. Meningene dine teller like mye enten du aldri har rørt en mascara i ditt liv, eller om bh-størrelsen din er over eller under gjennomsnittet. Verden er ikke svart-hvit. Det er ikke enten/eller. Istedenfor å tvinge jenter og kvinner inn i en av to båser, der det enten er «dum og deilig med et touch av wannabe-Mor Theresa» eller «Uinteressert i skjønnhet, men med verdige meninger» – er det på tide å innse at samfunnet trenger oss alle. Alles mening er like mye verdt, enten man bruker fritiden sin på å skrive rosablogg eller benket foran TV’en hver eneste Liverpool-kamp.

Kjære journalist. Kjære mann 42 fra Toten som tilbringer ettermiddagene sine med å spre hatefullt oppgulp i VGs kommentarfelt. Kjære avisredaktør.

Det er dere som er problemet.

Hei søtinger! Jeg sitter i skrivende stund på Gardermoen etter en suksessfull dag i Oslo. På dataen har jeg bilder av en ny klokke jeg vil vise dere, og en ansiktsmaske jeg vil anbefale til dere, og hadde planlagt å lage et blogginnlegg om enten klokken eller ansiktsmasken nå. Jeg har selvfølgelig, som alle andre, tenkt veldig mye på flyktningskrisen denne uken, og selv om jeg har hatt lyst til å skrive til dere om den, har jeg liksom ikke helt visst hva jeg skal si. Min aller beste venninne Tonje, derimot, som er informasjons- og kommunikasjonskoordinator i Flyktninghjelpen har en utrolig evne til å skrive gripende tekster om vanskelige temaer, uten at det blir ubehagelig å lese. Hun sendte meg akkurat en tekst hun har skrevet etter en vanskelig uke på jobb, og lurte på hva jeg syns om den. Jeg syns den var så fantastisk fint skrevet, at jeg spurte om jeg kunne få dele den med dere! Den nye klokken og ansiktsmasken får vente til imorgen, nå vil jeg at dere tar et par minutter og leser denne fine og gripende teksten min kjære bestevenninne har skrevet, og nederst i innlegget kan du se hvordan du kan bidra. Jeg er så stolt av den jenten♥

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hva om jeg var en dråpe i havet

Når hodet og hjertet sprenger kommer ordene. Hvor skal sorgen ellers gå? Det er vanskelig og ikke å la seg påvirke av tallene. Av bildene. Alle vet, men ingen vil forstå. Det er for vondt. Men hva om?

Det er kjipt at jeg er tom for saft og bare må drikke vann tenkte jeg på mandag.

Hva om jeg ikke hadde drukket rent vann på flere uker og det eneste vannet jeg hadde rundt meg var et mørkt hav av svarte bølger som kunne sluke meg og lillesøsteren min i løpet av et lite sekund.

Det er kjipt at det er så lang kø på legevakten tenkte jeg på tirsdag.

Hva om det ikke finnes en legevakt eller sykehus med leger og sykepleiere igjen, hva om ambulansen stod bom fast og alt den kunne gjøre var å ule enda kraftigere, uten at det hjelper, og jeg sitter der og blør ihjel, uten noen til å hjelpe, trøste, eller redde meg.

Det er kjipt at jeg ikke kan sjekke Facebook fordi telefonen min er tom for strøm tenkte jeg på onsdag.

Hva om jeg ikke hadde hatt tilgang på telefon på flere uker fordi alle linjer var bombet og ødelagt, hva om det ikke fantes noen måte å kontakte familie og venner på, hva om det eneste jeg kunne gjøre var å håpe på det beste, håpe at alle mine kjente og kjære hadde det bra, at de ikke var truffet av skudd eller bomber eller sultet ihjel eller druknet.

Det er kjipt at trikken går så tregt tenkte jeg på torsdag.

Hva om det ikke fantes et eneste fremkomstmiddel igjen i Oslo uten knuste ruter og jeg ikke kunne bevege meg ut på gaten i frykt for å bli drept, hva om jeg hadde sett det eldre paret som bor over gaten bli skutt rett foran øynene mine og det eneste jeg visste var at jeg var fanget i kjelleren til det som en gang var min fredelige bygård, uten noe håp om å komme meg vekk, fordi ingen slipper verken inn eller ut av Oslo.

Det er ubehagelig å se bilder av alle de sinte flyktningene tenkte jeg da jeg så på nyhetene på fredag.

Hva om den sinte, desperate mannen avbildet i avisen var min far, hva om det var pappa som skulle delta i en demonstrasjon på Karl Johan for å vise sin avsky mot det som skjedde i landet vårt, hva om jeg visste at han risikerte livet ved å demonstrere og hva om jeg ba han om å være forsiktig, men alt han svarte var at vi sees i morgen, når vi begge visste at det ikke kom til å skje.

Det var kjipt at bestevenninnen min ikke kunne komme i bursdagen min tenkte jeg på lørdag.

Hva om bestevenninnen min ikke kunne komme på grunn av skadene hun pådro seg da hun våget å kjøre bilen sin til sentrum i et desperat forsøk på å få tak i mat til nevøen sin da det gikk av en bombe rett foran henne og hun mistet begge bena sine, hva om det eneste hun kunne gjøre nå var å gjemme seg i leiligheten og skrike høyt av smerte og fortvilelse.

Det er kjipt at ingen kule butikker er åpne på søndager tenkte jeg på søndag.

Hva om butikken jeg alltid handlet i var sprengt i tusen biter og det ikke fantes mat fordi det var satt opp blokader rundt hele byen og ingen mat, medisiner eller nødhjelp fikk passere, hva om jeg så den lille datteren til min bestevenninne sulte i hjel fordi det ikke fantes noe mat igjen til henne, hva om jeg så frykten i de uskyldige øynene hennes idet hun forsvant ut av denne verden og alt ble svart.

Det er kjipt at jeg ikke har penger til å reise mer tenkte jeg i går.

Hva om den eneste reisen jeg kunne ta var med en liten båt over et stort svart hav for å redde meg selv og min samboer sin søster og lille sønn, fordi både mannen hennes og samboeren min ble skutt under en demonstrasjon for noen uker siden, hva om jeg og hun og den lille sønnen hennes som er den vakreste gutten på jord ikke ble plukket opp fra bølgene, hva om vi ikke ble gitt mat og varme klær, hva om vi ble lurt og kvalt under dekk av menneskesmuglere, hva om verden visste at dette foregikk og likevel snudde ryggen til og lot oss fryse ihjel eller drukne.

Hva om alt dette var sant, hva om dette er min virkelighet når jeg våkner i morgen, hva om verden bare lar det skje uten å gjøre noe annet enn å diskutere hvor mye det vil koste å hjelpe meg, hva om verden så mitt desperate håp om å komme meg vekk fra dette marerittet, hva om de så alt dette og likevel anklaget meg for å være intet annet enn en lykkejeger, jeg som bare er et menneske i denne verden som alle andre, og hva om jeg og min lillesøster endelig og bare så vidt med livet i behold, klarte å komme oss ut fra Oslo og til grenseovergangen til Sverige, hva om de da hadde bygget et gjerde så høyt som Oslo Plaza for å stenge oss ute, hva skulle jeg gjort da?

Hva om verden lukker øynene og den eneste som ser min hjelpeløshet og desperasjon er en menneskesmugler som tar gullklokken jeg har fått av morfar og lurer meg ned i en båt og ned i døden og det eneste jeg ender opp som er enda en dråpe i dette mørket havet?

Hva da?

– Tonje Johannessen

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Vi har laget en egen innsamlingsaksjon på Flyktninghjelpen sine sider, som jeg håper dere vil være med å bidra til! Jeg satt målet til 10.000kr jeg, får vi til det tror dere? DET hadde vært fint det! Jeg donerer penger så snart jeg er hjemme i kveld, og jeg håper dere vil være med å bidra HER. Husk – ingen bidrag er for små, alt hjelper!♥

International reders: Please use Google Translate

For fem år siden i dag satt en veldig spent, nervøs og eventyrlysten jente seg på et fly til New York. En reiseblogg ble opprettet for å ha en dagbok fra turen å se tilbake på når denne unge jenten en dag var gammel og grå. Bloggen skulle ikke oppdateres mer etter New York, men den skulle være tilgjengelig på nettet med bilder og minner for alltid, slik at jenten kunne klikke seg inn om ett år, ti år og femti år for å huske på dette eventyret hun var så heldig å ha vært på. Nå sitter jeg her da – fem år etterpå! Bloggen oppdateres daglig, faktisk flere ganger daglig, den ble mitt levebrød raskt etter returen fra NYC, og jeg kan faktisk ikke forstå at det har gått hele fem år allerede. Fem år med daglig knipsing av bilder av meg selv, fem år med eventyr jeg aldri tidligere kunne drømt om, fem år med en høy læringskurve, nettverksbygging og hard jobbing, men også fem år med latter, glede, sprell og alltid et par glass for mye på fancy bloggeventer.

Livet mitt for fem år siden og i dag kan virkelig ikke sammenlignes, men det har ikke med antall klær i skapet, antall sponsede lipglosser i vesken eller antall kroner på konto å gjøre. En ting jeg har lært i løpet av de siste fem årene er – ting gjør deg ikke lykkelig! Jeg tror på at lykke er den høyeste formen for suksess, og lykke kan ikke måles i kjoler, midjemål eller størrelsen på bankkontoen. Jeg har lært at så lenge jeg er glad, opplever mestringsfølelse av det jeg begir meg ut på, og kan legge meg om kvelden med en godfølelse i magen – da er jeg lykkelig. Jeg føler meg suksessfull nå, fem år etter dette bloggsirkuset startet for meg, men det har ikke med hvor jeg ligger på blogglisten, hvor mange kroner jeg har på konto eller hvor mange designervesker jeg har hatt råd til å kjøpe å gjøre. Faktisk, så ville jeg aldri hatt rollen som Norges største blogger. Det høres kanskje rart ut – burde man ikke alltid ville bli best og størst i det man driver med? Niks, ikke denne jenten. Så lenge jeg koser meg med blogging, og dere som titter innom koser dere like mye med å lese innleggene som jeg koser meg med å lage de – da er jeg fornøyd. Jeg vil ikke ha kontrovers, jeg vil ikke være på forsiden av Se og Hør, jeg vil ikke bytte trygghetsfølelsen og velværen min mot pengene det å være Norges blogg-ener innebærer. Jeg vil være meg – den samme jenten som satt seg på flyet til New York for fem år siden, med de samme verdiene, uselvhøytideligheten og kjærligheten for de enkle og hverdagslige tingene i livet.

Disse fem årene kan ikke beskrives som annet enn en reise. Det er nesten som at hvert år er en forskjellig destinasjon, for hvert år er så forskjellig. Jeg har vokst så mye, lært så mye, reist, tullet meg rundt på eventer og alltid dummet meg ut (forrige event klarte jeg å knuse et vinglass rett foran føttene på redaktøren i Kamille. Det var et uhell, altså), men tatt det med et smil og fortsatt videre, ikke alltid med en visshet om hvor jeg er på vei. Nå syns jeg vi skal ta et lite tilbakeblikk på årene, eventuelt destinasjonene, i min bloggreise!

2010

Året alt startet, i verdens fineste by. Jeg vandret gatelangs i New York, møtte nye mennesker hver dag, tvang meg selv ut av komfortsonen og slo gjerne av en prat med helt fremmede mennesker, knipset bloggbilder av meg selv med selvutløseren på et digitalkamera på takterrassen, latet som at jeg hørte hjemme på kule fester der jeg på underlig vis hadde fått komme inn og latet også som at jeg ikke ble starstruck over å se en ekte kjendis rett foran ansiktet mitt. Inni meg døde jeg, og jeg gledet meg til å fortelle dere om det på bloggen dagen etter. Jeg husker faktisk at jeg la ut et bilde sammen med Josh Hartnett uten å skrive at det var han, bare for å virke litt sånn ekstra kul og nonchalant. Sannheten var jo at jeg hadde drukket meg opp til nok selvtillitt til å spørre han om et bilde på et event der det på ingen som helst måte var innafor å plage kjendisene, og jeg tror jeg fikk mer et snøft enn et ja rett før jeg slang meg om halsen hans og poserte til et bilde mens jeg pustet en intens vinånde i ansiktet hans. Etter bare en måned ble jeg og bloggen min skrevet om i favorittmagasinet mitt MAG, etter to måneder ble jeg nominert til Vixen Blog Awards for å ha årets mest inspirerende blogg, og sirkuset var dermed i gang.

2011

2011 var et sinnsykt fint år. Bloggen suste og gikk, jeg knipset bilder til det billige kameraet mitt tok kvelden, og livet mitt ble totalt snudd på hodet. Jeg tok mot til meg og sa opp jobben som møbelselger som jeg virkelig ikke kunne fordra, og fant ut at hvis jeg klarte å tjene 5000kr i måneden på bloggen, da kunne jeg klare å akkurat få det til å gå rundt. I juni fikk jeg muligheten til å dra tilbake til New York hele sommeren, for å skrive artikler og jobbe som freelancejournalist for et stort svenskt nettsted. Avtalen var at de betalte fly og opphold mot at jeg leverte artikler, og jeg var dum nok til å gå med på å legge ut for alt selv, uten å ha noe kontraktsfestet. Da jeg kom hjem igjen fikk jeg ikke et øre!! Det tror jeg ikke jeg har fortalt dere før. Jeg følte meg så skuffet og sviktet, men jeg lærte ihvertfall en viktig lekse, og det er at noen mennesker kommer til å prøve å utnytte deg, og det er vårt ansvar å aldri la dem gjøre det. Og herregud, jeg hadde jo en helt nydelig sommer i New York med uforglemmelige øyeblikk, fin arbeidserfaring og spennende blogginnhold! Jeg var jo fulltidsblogger blitt, og en dustesvenske som ikke holdt avtaler skulle ikke få ødelegge noe som helst for meg (bortsett fra å leve på nudler et par måneder for å tjene inn igjen pengene fra NY-turen).

2012

I 2012 var jeg blitt ganske god på blogg-gamet. Jeg tjente gode penger, som ga meg muligheten til å reise som jeg er lidenskapelig opptatt av. Jeg fikk besøkt bestevenninnen min Tonje som var på utveksling i Sør Afrika, som er en av de beste ukene i mitt liv. Jeg var full av selvtro og drømmer (jeg brukte selvskryt veldig mye i denne perioden, som jeg forklarer dere alt om i boken), og bestemte meg for å følge enda en drøm – nemlig å lære å lage mine egne klær! Jeg hoppet på et fly til New York igjen, og tok et femdagers bootcamp-sykurs der jeg lærte akkurat nok til å kunne prøve meg frem foran symaskinen hjemme. Jeg sydde min helt egen kjole som jeg gikk med på julebord med vennegjengen, og jeg har nok aldri følt meg stoltere eller finere enn akkurat da! Karrieremessig gikk det også veldig bra – jeg landet min helt egen månedlige motespalte i Bergensavisen, som jeg koste meg glugg med å lage! Jeg ble en del av Nettavisens bloggsatsning som var veldig eksklusivt, og jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde baller nok til å si opp jobben jeg hatet for å satse på noe nytt. Nå fikk jeg drive med det jeg elsket!

2013

Nok et fint år, med en hel haug fine øyeblikk. Jeg tror aldri jeg har reist mer enn jeg gjorde i 2013, og var blant annet i New York med min kjære kusine, La Gacilly/Frankrike med en bukett flinke bloggere, Hellas med min kjære og storesøster, Tokyo med min kjære ++. Flere karrieremuligheter åpnet seg, og jeg fikk muligheten til å bli det norske veskemerket MOO sin nye gjestedesigner! Jeg har alltid hatt en liten (stor) designdrøm i magen, og jeg skal innrømme at den ligger der enda. Det å få sette seg ned og bestemme hvert eneste steg i designprosessen, fra tegning til ferdig produkt, det var en stor drøm som kom i oppfyllelse! Høsten ble også spennende, utfordrende og lærerik da jeg tok på meg jobben som moteshowansvarlig for FN-sambandet sitt årlige vintage-moteshow. I to måneder organiserte jeg igjen alt fra idé til ferdig produkt, og løp rundt i Bergen by for å finne antrekk, modeller, gjøre fittings, rehearsals, og ikke minst være konfransier på det store showet som tok plass midt på Torgallmenningen i Bergen. Jobben var mye større enn jeg hadde forestilt meg, men herregud så glad jeg er for at jeg takket ja! Jeg fikk den villeste attesten fra FN-Sambandet i etterkant, jeg tror aldri jeg har sett så mange lovord og superlativer på ett ark før. Det vet jeg kommer til å komme godt med en gang i fremtiden, jeg bare aner ikke når!

2014

2014 – et fint og spennende år der jeg utfordret meg selv enda mer enn tidligere. Mitt favorittminne fra fjoråret må være den treukers lange ferien i USA, der vi kjørte rundt til forskjellige drømmereisemål. Det må være den fineste ferien jeg noensinne har hatt! Jeg fikk også en uke med Ulrikke i Miami, så en hel måned av 2014 ble faktisk tilbragt i USA. Herlig! Men jeg følte meg også litt sånn.. Jeg vet ikke, utilfreds? Jeg tror det var mest en uteblivelse av mestringsfølelse. Jeg gjorde liksom det samme dag ut og dag inn – jeg tok bilder av meg selv, og la de ut på nettet med et par setninger. Jeg følte at jeg hadde så mye mer å gi – men ikke i den forstand at jeg kunne ta enda flere bilder av meg selv og legge ut enda flere blogginnlegg. Jeg trengte noe mer! Derfor meldte jeg meg opp til en bachelorgrad i Markedsføringsledelse på Handelshøyskolen BI, og jeg kan love dere at det var en nervøs jente som stilte opp på første skoledag uten å kjenne en eneste person som skulle begynne sammen med meg, men på samme tid var det veldig mange av de som skulle begynne med meg som kjente meg. Heldigvis fant jeg raskt et par fine mennesker å være med, og jeg fikk brukt hodet til noe annet enn å tenke på hvilken topp som var finest med det nye skjørtet mitt. Haha, nå trasher jeg eget yrke her, men jeg håper dere forstår at jeg setter det på spissen. Det var full fart i bloggbusinessen min selv om jeg begynte på skolen, og jeg hadde faktisk Oslo-turer hele 12 uker på rad i fjor høst, samtidig som at jeg studerte. Jeg hadde alltid med meg makroøkonomiboken i vesken og gjorde mye av puggingen på flyplasser og i flysetet. Jeg hadde bestemt meg for å få A i snitt – og A i snitt fikk jeg, selv om det var en mildt utbrent jente som leverte inn siste eksamen to dager før jul. Da var jeg sliten, men samtidig hadde jeg fått den mestringsfølelsen jeg hadde lengtet etter – så jeg var fornøyd.

2015

2015 – herregud hvor skal jeg begynne! Dette året skiller seg drastisk fra alle de foregående årene. Jeg stilte til første skoledag på nyåret, selv om en bokavtale nesten var i boks. Før en kontrakt var underskrevet ville jeg ikke risikere noe (Ref: Dustesvenske og lærepenge), så i januar var jeg på alle forelesninger selv om alt jeg kunne tenke på var bokskriving. Kontrakten ble underskrevet – og vips så var alt i gang! Ordene flommet ut av meg – for det jeg skriver om i boken, det har jeg gått rundt og tenkt på de siste årene. Det er nesten som jeg allerede hadde skrevet boken i hodet – jeg visste akkurat hva jeg ville si, hvilke råd jeg ville gi andre jenter, hvilke erfaringer og perspektiver som har hjulpet meg. Noe av det jeg skriver om i boken har jeg også skrevet om på bloggen, men på langt nær alt. Man kan som kjent ikke si A uten å si B, og i dette tilfellet er A alle tips og råd som har hjulpet meg, og B er min personlige historie. Historien min, den historien som går dypere enn gloss på leppene og fine antrekk, den trodde jeg faktisk aldri at jeg skulle dele med noen. Det er jo så tabu og skambelagt å vise svakhetstegn i verden vi lever i, men den største grunnen til at jeg ikke ville dele noe om det på bloggen var fordi jeg ikke hadde fortalt familien min om alt sammen. Det siste jeg vil i verden er å såre familien min, og selv om jeg visste at jeg måtte fortelle de om alt før boken kom ut, og hadde store planer om å gjøre det i vår, fikk jeg det faktisk ikke til før for et par uker siden. Jeg var langt nede, langt inne i perfeksjonshysteriverden, og når jeg skriver tips og råd i boken, da vet jeg hva jeg snakker om. Derfor er mitt største håp at metoden jeg deler i boken kan hjelpe andre også, som rett og slett syns kroppspress og perfeksjonsjag kan bli litt for mye å takle i blant. De som vil ha vekk den tomme, usikre følelsen som konstant ligger i magen. Nå er det to uker igjen til det smeller, til dere får lese! Jeg gleder meg så mye at jeg har ikke ord, men samtidig syns jeg også at det er veldig veldig skummelt. Men enda en lekse jeg har lært gjennom denne reisen, er at skummelt er bra! Det kommer sjelden noe kult ut av komfortsoner, og man må som oftest ta et steg ut av den for å få til noe nytt, noe bra, noe spennende. Utenfor komfortsonen er det ukjent og det kan være skummelt, men et av mine favorittordtak lyder som så «Life begins on the outside of your comfortzone». Dette gjelder ikke bare i jobbsammenheng, men egentlig til alle aspekter ved livet! Enten det gjelder å reise et sted, ta en avgjørelse du egentlig ønsker å ta men er for nervøs til, begynne på noe nytt, avslutte noe gammelt.. Det er utenfor komfortsonen det skjer!

Nå har jeg utelatt det aller viktigste i dette innlegget, men det er bare fordi jeg ville spare det til slutt. Nemlig dere! Dere som titter innom her hver dag, det er dere som har gjort alt sammen mulig! Uten dere ville det ikke vært noen blogg den dag i dag, uten dere ville det sannsynligvis ikke vært noen bok, og uten dere hadde denne reisen aldri blitt gjennomført. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for «tusen takk» er ikke engang i nærheten av å dekke det. Men uansett, tusen millioner milliarder trilliarder takk opphøyd i det uendelige til deg som følger med på alt, legger igjen kommentarer til meg, heier på meg og støtter meg. Jeg føler vi er en stor venninnegjeng her, og det har jeg spesielt følt på etter at jeg slapp boknyhetene. Dere har fått meg til å gråte av glede utallige ganger i løpet av de siste fem årene, dere har fått meg til å bli varm om hjertet hver eneste dag (det er 1825 dager, som er sykt mange dager), dere har vært snille med meg og aldri følt noe behov for å legge igjen slemme ord til meg, som så mange bloggere opplever. Samtidig har dere satt meg på plass med konstruktiv kritikk de gangene jeg har trengt det, og det setter jeg minst like stor pris på som rosende kommentarer. Jeg har et inntrykk av at dere som leser bloggen min er en bukett med oppegående, smarte, nydelige mennesker – og det inntrykket tror jeg stemmer på en prikk. Jeg elsker dere!

Nå som jeg har skrevet denne stilen, hadde det vært utrolig gøy for meg å høre hvem DU er! Hvor er du fra, hvor gammel er du, og hvor lenge har du vært med på bloggreisen min? Jeg håper jeg får blitt litt bedre kjent med dere også. Igjen, tusen takk for alt dere har gitt meg, herlige mennesker. Hurra for bloggbursdag, og hurra for et nytt år som jeg ikke aner hvordan kommer til å se ut, men jeg gleder meg til fortsettelsen♡

International readers: Please use Google Translate

La oss snakke litt om den konstruerte virkeligheten bloggbransjen faktisk kan by på. Jeg syns det er et ekstremt viktig tema å ta opp, og jeg skammer meg faktisk litt for at jeg ikke har laget dette innlegget før. Det er aldri min intensjon å fremstille meg selv og livet mitt perfekt, men likevel gjør jeg jo faktisk det til en viss grad. De fleste av mine lesere er i begynnelsen av tyveårene og oppover, og jeg har liksom alltid tenkt at leserne mine forstår at «glansbildene» på bloggen og virkeligheten min er to forskjellige ting. Men det er da ikke sikkert! Og spesielt ikke for de unge bloggleserne, som kanskje har en rosablogger som sitt store idol. Jeg syns det var vanskelig nok å ta steget fra tenåring til kvinne, og selv om det ikke er så alt for mange år siden, er hverdagen drastisk annerledes for de som vokser opp i dag.

Da jeg «vokste opp» var kanskje forbildet mitt en kul Hollywood-kjendis. Avstanden mellom en 14-åring fra Bergen og en amerikansk popstjerne med millioner av kroner, et eget team for makeup og hår og stylister som satt sammen antrekkene hennes, den var stor. Derfor kunne jeg fint inspireres av henne, men jeg lot det ikke påvirke meg sånn alt for mye. Jeg kunne jo ikke sammenligne meg selv og mitt liv med den pakken! De som vokser opp i dag derimot!! Avstanden til forbildene er plutselig nærmest forsvunnet nå som sosiale medier har banet seg vei inn i livene våre. Plutselig kan forbildet ditt bo litt lenger nede i gaten. Hun som er så mye finere enn deg, som har så mye mer perfekte måltider enn deg, reiser på så mye finere ferier enn deg, har så mye finere klær enn deg, har flere venner, alltid et smil om munnen og full av energi når du kanskje er sliten og lei. Tror dere påvirkningskraften er litt større da? Jeg sier JA, og det skremmer meg så mye at jeg ikke har ord for det. Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg fikk gå gjennom barndommen og tenårene uten teknologi.

Aldri før har så mange unge slitt med psykiske problemer, og for meg er det ganske nærliggende å tenke at det er store paralleller mellom dette og sosiale medier. Hvordan kan man føle seg god nok når jenten nede i gaten scorer høyere enn deg på alle områder? Man kan ta opp kampen. Prøve å lage like fine frokoster hver eneste dag, kjøre kroppen til bristepunktet på treningssenteret for å få like fin kropp som bikinimodellene på Instagram, hoppe over måltider for å minske midjemålet, bruke hver eneste slant lommepenger på fine klær.. Men tar man opp kampen om perfeksjon, er man dømt til å tape. For det kommer alltid til å være noen på Instagram som har et mer perfekt liv enn deg. Eller har de virkelig det? La meg ta dere med på en liten «behind the scenes tour» hos en blogger, og prøv å ha dette i tankene neste gang du scroller nedover blogglisten og lar selvtillitten synke lavere og lavere jo flere blogger du er innom.

Bilderedigering! Kanskje det mest åpenbare man tenker på når ordene «blogger» og «konstruert virkelighet» nevnes i samme setning. Over ser dere to bilder av meg, ett uredigert, og ett redigert. La meg understreke at jeg aldri redigerer bildene mine slik som på høyre side, det er bare for å vise dere hva man kan gjøre. Man kan altså ved hjelp av noen få tastetrykk gjøre huden sin glattere enn en babyrumpe, gjøre øynene sine mer skinnende enn solen, gjøre seg tynnere, forandre ansiktsformen, jevne ut alle usymmetriskheter (her har jeg ordnet på mine usymmetriske øynebryn), og så mye mer. Det som er skummelt er at det ikke alltid er like tydelig at bildet er tuklet med. Vi jenter sammenligner oss med hverandre, det er bare i vår natur. I sosiologien bruker man uttrykket refleksivitet, som betyr at man imiterer sine omgivelser. Er alle bloggerne på topplisten tynne, har perfekt hud, hvite tenner, skinnende øyne og brune året rundt er det klart at du også vil se slik ut, spesielt hvis du ikke helt har funnet deg selv enda. Men hva skjer når de man sammenligner seg med, de man prøver å imitere, er et produkt av bildemanipulering og en konstruert virkelighet?

La oss snakke om annen type bilderedigering, som ikke blir så mye snakket om, men som jeg er sikker på at alle bloggere gjør, inkludert meg selv. Nemlig nøye utvelgelse av bilder! Når jeg tar antrekksbilder tar jeg sikkert 200 bilder minst, og velger deretter ut de jeg syns jeg ser finest ut på. Der ansiktet er penest, der poseringen er finest, der håret ligger mest perfekt, og så videre. Det er en form for bilderedigering det også! Her er et helt random eksempel fra Lightroom, og jeg lover dere at det var mange fler bilder jeg hadde å velge mellom før jeg valgte ut de aller beste, og trykket «publiser» i WordPress. I tillegg har man selvfølgelig dette med vinkler og lys. Jeg pleier aldri å ta bilder i direkte sollys, men foretrekker skygge eller motlys der detaljer og urenheter ikke er tydelige. Også en form for redigering!

For ikke å snakke om disse perfekte måltidene.. Hvorfor legger jeg ut slike bilder? Jeg er ikke helt sikker, for å være helt ærlig. Dels fordi jeg elsker å dulle med det visuelle med mat, som jeg har arvet fra min kjære mamma. Hver eneste familiemiddag er en fest for øyet, ikke fordi hun skal legge ut bilde av det på Instagram, men fordi hun liker å drive med det. Det gjør jeg også! I tillegg er jeg kjempeglad i å ta bilder, og bruke «props» til å få til de fineste bildene jeg bare klarer. Men bare for å gjøre det klart; Frokosten min til hverdags er ikke en rosa smoothiebowl, med banan og bringebær perfekt dandert, spist med en hjerteformet skje, med friske blomster og friske jordbær ved siden av, inntatt mens jeg leser fine motebøker. Det er staget, men jeg liker det. Etter tilbakemeldinger fra dere vet jeg jo at dere liker å se denne type bilder også, men det dere må huske på er at dette er staget for å få det fineste bloggbildet jeg bare kan. Når man leser blogger og ser bildene må man ha en kritisk tenkemåte!

Størstedelen av frokostene mine ser heller ikke slik ut..

Smoothisene mine ser ikke alltid slik ut..

Eller slik ut..

Kaffekoppen hver morgen blir ikke inntatt i disse omgivelsene. Fun fact; Jeg tålte ikke den eksotiske frukten jeg ikke husker navnet på øverst i bildet, ble dødskvalm og kastet opp innen en halvtime. Det skrev jeg ikke på bloggen..

Snacksen min hver dag ser ikke slik ut..

Og desserten min ser ihvertfall ikke alltid slik ut..

Hver morgen ser ikke akkurat slik ut..

For ikke å glemme hjemmet mitt! Det ser i alle fall ikke slik ut hver dag! Før jeg tok dette bildet lå det en haug med nyvasket tøy på spisebordet som jeg ikke hadde giddet å brette enda. Det lå også en haug med duppeditter og forskjellig rot, som jeg fint plasserte i sofaen mens jeg tok bilder. Da kjæresten min kom hjem og så mylderet av tøy og dingser i sofaen var hans første reaksjon «Åja, har du tatt bilder ved spisebordet i dag?». Haha, han kjenner meg for godt.

Og klesskapet! Herregud, klesskapet. Det ser på ingen måte slik ut hver dag! Jeg tar jo kun bilder her inne når det er ryddig og fint, som det ikke er 99% av tiden. Som oftest ligger halvparten av tøyet på gulvet. Jeg skulle ønske jeg hadde «støv på hjernen» og ryddedilla som så mange andre bloggere, men den egenskapen mangler jeg. Derfor tas det bilder her inne et par ganger i året når jeg har tatt storopprydning. Også en form for redigering!

Ok, dette ble et veldig langt innlegg, men akkurat om dette temaet har jeg mye på hjertet. Perfeksjonspresset har gått for langt, og jeg vil på ingen måte bidra til å gjøre det enda verre selv om jeg er en blogger. Jeg prøver å være ærlig og ekte med dere, og det føler jeg at jeg er. Men samtidig vil jeg jo levere fine bilder til dere, og jeg er som sagt kjempeglad i å dulle og ordne for å oppnå de fineste bildene jeg bare klarer. Jeg bare håper at dere som leser faktisk forstår at det går en hel del dulling og ordning med for å få til bildene jeg legger ut på bloggen. Nå tror jeg ikke at dere som leser min blogg er i den verste faresonen, ettersom de aller fleste av dere (ihvertfall i følge statistikken min) er på min egen alder, og kanskje har et litt bedre perspektiv på bloggbransjen enn de aller yngste. Men bare husk én ting; Vær kritisk, alltid! Kjæresteparet som virker som at de har det perfekte forholdet og legger ut klineselfies på Instagram i hytt og pine, kan like gjerne i hemmelighet hate hverandre, krangle døgnet rundt og være på randen til å slå opp. Jenten i gaten som virker så vanvittig glad og lykkelig kan like gjerne være en fasade, det er slett ikke sikkert hun har det så flott og fint som hun skal ha det til. Bikinimodellene du ser på Instagram kan slite med spiseforstyrrelser og innrette hele livet sitt etter å se så fin som mulig ut i bikini, uten at du kan se det. Og vi bloggere, vi er ikke noe bedre enn noen av dere, selv om den konstruerte virkeligheten kanskje av og til kan få det til å virke sånn. Dette er en klisjé setning, men du er faen meg bra nok akkurat som du er! Som jeg skrev i mitt forrige innlegg om kroppspress; søk lykke, mestringsfølelse og tilfredshet på andre arenaer enn utseendet og fasaden! For det er nettopp det; En fasade. Punktum.

Good morning sunshines♥ I wanted to start the day by giving you a little tip. It’s still the beginning of the year, and we can shape it just the way we want to. I’ve talked about this before, but I think it’s so important, so I want to talk about it some more. As you know, I think it’s really important to set goals. It can be small goals – things to get done during the day or the week, or long-term goals. Okay, so you’ve now hopefully set a goal, what’s next? How can you reach it? The most important factor in my opinion, is visualizing yourself already having reached the goal. ‘Act as if‘. Act as if you’re already where you want to be, at least mentally.

The reason why I wanted to talk to you about this today, is because of the result of my macroeconomics exam, and I wanted to share how I got there. In the beginning of the year I felt a bit hopeless. The class was so difficult, and all I heard was how hard it was, how many people failed the class, and so on. I quickly decided that I wanted an A in this class, so the goal was set. Then almost immediately I started visualizing myself getting that A. How would I feel? What would I do? I of course concluded that the feeling I would get would be absolutely amazing, and the first thing I would do was call my dad. Then I would post a picture of the grade on Snapchat. Then I would of course tell you guys about it, and I would also post a picture on Instagram. I knew already several months ago exactly what the caption would be. Every single day I thought of this, I visualized myself doing those exact things. So yesterday when I found out that the goal was reached, I knew exactly what to do, haha. I had been planning it for months! And actually doing all the things I had been planning – no words can describe how rewarding that felt.

So – why is this a good idea? I’ll tell you why. By constantly visualizing yourself reaching your goal, you’ll make all the right choices that will get you closer and closer to reaching it without even thinking about it. I never thought ‘Oh damn, I should study, so boring‘, I thought ‘Of course I’m going to study, because I’m getting an A!‘. All the hours spent studying went by so much easier than it would have without this way of thinking. All those little choices, like ‘study vs. watching a reality show‘, ‘study vs. taking a nap‘ and so on, they were so easy to make that I didn’t even have to think about it. After all, I was going to get an A!

A big part of this is also being able to accept it if it doesn’t go your way. Accept it, and keep going! But never give up, and never set your goals too low just because you’re afraid of not reaching them. I just wanted to share this with you as it’s the beginning of a new semester for most of us, and the rest of you who are working probably have goals as well. Maybe you want a promotion? Think about who you would call first, what you would say, how it would feel changing your work position on Facebook for everyone to see, etc. And think about it every day! I want to wish all you girls the best of luck with your dreams and goals for 2015, I know that you can do it! I get so much support and love from you guys, and just know that I appreciate it more than you know, and that I’m rooting for you guys as much as humanly possible as well♥♥♥